Samfunns – og arbeidslivspolitisk program

Det skal lønne seg å jobbe

For Parat er det et viktig prinsipp at det alltid skal lønne seg å jobbe framfor ikke å jobbe.

Gjennom tariffpolitikken og i forhandlinger med arbeidsgiversiden søker Parat gjennomslag for våre krav om lønn og vilkår. Men prinsippet om at det alltid skal lønne seg å jobbe, gir også føringer på de ulike myndighetsbestemte ordninger og ytelser:

I samfunnets utforming og balansering av trygdeytelser, trygge pensjonsordninger og et rettferdig skattesystem, krever Parat at prinsippet om at det alltid skal lønne seg å jobbe veier tungt.


Samfunns – og arbeidslivpolitisk program for Parat

1.1 Et arbeidsliv for alle

1.2 Ulik funksjonsevne

1.3 Unge uføre

1.4 Velferdstilbud

1.5 Likestilling mellom kjønnene

1.6 Sykefravær

1.7 Seniorer i arbeidslivet

2. Arbeidslivlovgiving i framtidens arbeidsliv

3. Den nordiske modellen, medbestemmelse og kollektive forhandlinger

4. Tariffavtaler og lønn

4.1 Sosial dumping

4.2 Et arbeidsliv med fokus på kompetanse

5. Samfunnsansvar, klima og etisk handel

5.1 Samfunnsansvar

5.2 Etisk handel

5.3 Klima og miljø

6. Kvalitet på offentlige tjenester

6.1 Konkurranseutsetting

7. Helse

7. 1 Spesielt om tannhelse

8. Utdanning og kompetanse

8.1 Etter og videreutdanning

9. Næringspolitikk

9.1 Næringsstruktur, rammebetingelser, innovasjon og forskning

9.2 Samferdsel

10. Folketrygd, tjenestepensjon og Avtalefestet Pensjon

10.1 Folketrygden er bærebjelken i pensjonssystemet

10.2 Tjenestepensjonsordninger og aldersgrenser i arbeidslivet

10.3 Avtalefestet pensjon og tidlig pensjon


1. Et arbeidsliv for alle

1.1 Et arbeidsliv for alle
Et inkluderende arbeidsliv er et arbeidsliv der det er plass til alle. Både
for den enkelte og for Samfunnet er det viktig at man har en jobb å gå til. For den enkelte er det viktig å få benyttet sine ferdigheter og sin kunnskap og oppleve at enn bidrar.

For samfunnet betyr flest mulig i arbeid økt verdiskapning.

Norge har lav arbeidsledighet sammenliknet med andre land. Vi har likevel store utfordringer i deler av vår arbeidslivspolitikk. Noen grupper har spesielle problemer med å komme inn i arbeidslivet. Dette gjelder spesielt folk med innvandrerbakgrunn, personer med nedsatt funksjonsevne og ungdom uten utdanning ut over grunnskolen.

Arbeidslivet preges av stadige omstillinger og et økende krav til å jobbe raskere og mer effektivt. Krav til ny og endret kompetanse, resultatfokusering og stadige resultatmålinger gjør at mange faller ut av arbeidslivet.

Parat mener det trengs fokus på både utdanning, språkopplæring og samordning av offentlige virkemidler, samt fokus på hva Likestillingsombudet kan gjøre for redusere opplevelsen av diskriminering og øke yrkesdeltakelsen for gruppene som har utfordringer på arbeidsmarkedet.
Parat går foran og viser vei ved å tilstrebe bruk av universelt utformede kurs, konferanser og møtelokaler.

1.2 Ulik funksjonsevne
Personer med ulik funksjonsevne har utfordringer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Dette er en svært sammensatt gruppe med ulike behov for bistand og tilrettelegging. De vil ofte ha behov for bistand på tvers av eksisterende forvaltningsmessige og faglige grenser. Dette krever utvikling av en helhetlig politikk og tverrfaglig innsats på tvers av etablerte forvaltningsgrenser. I tillegg er det behov for økonomiske insentiver for å rekruttere personer med nedsatt funksjonsevne. Skal man greie å få til et likestilt arbeidsliv så må også holdninger hos arbeidsgiverne endres. Parat har her et ansvar for å bidra i egen organisasjon, overfor medlemmer og vår motparter.

1.3 Unge uføre
Det er en bekymringsfull økning av antallet unge som blir uføretrygdet. Økningen har vært særlig stor som følge av psykiske lidelser. Utdanning blir stadig viktigere som inngangsport til arbeidslivet. For unge med nedsatt funksjonsevne blir utdanningspolitikken og tilrettelegging for læring viktige tiltak. I tillegg må det bli en bedre samordning av hjelpetjenestene og flere rettighetsbaserte tilskuddsordninger.

1.4 Velferdstilbud
I livsfaser og perioder en er ute av stand til å delta i arbeidslivet trengs det et velfungerende sikkerhetsnett.

Et effektivt og desentralisert helsevesen og gode velferdsordninger bidrar også til en friskere arbeidsstokk. Gode velferdsordninger gir større fleksibilitet i arbeidslivet og sikkerhet til den enkelte. Parat er opptatt av at velferdsordningene er rettighetsbaserte og universelle.

Parat erkjenner at de kommende demografiske endringer, som gjør at det blir færre yrkesaktive i forhold til antall eldre, pleietrengende og andre som er utenfor arbeidslivet, utgjør en stor utfordring for samfunnet. Samfunnet må bruke mer ressurser for at vi fortsatt skal ha et godt velferdstilbud til alle også i framtida.

1.5 Likestilling mellom kjønnene
Til tross for at vi har formell likestilling i Norge, har fortsatt ett av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder og stort lønnsgap mellom kvinner og menn. Det er fortsatt kvinner som tar størstedelen av omsorgsoppgavene i hjemmet. Det er også flest kvinner som jobber deltid.

Økonomisk uavhengighet, og det å kunne forsørge seg selv uten å være avhengig av andre er en viktig forutsetning for likestilling. Fra et likestillingsperspektiv så er det en utfordring at kvinner i lang større grad enn menn jobber deltid. Arbeidslivet og velferdstilbudet må utformes på en slik måte at både kvinner og menn kan delta i arbeidslivet i alle livsfaser. Likestilling i arbeidslivet forutsetter likestilling på hjemmebane.

Parat mener man må vurdere nøye de virkemidlene som det offentlig har tilgjengelig og etter vår vurdering så bør hensynet til et mest mulig likestilt arbeidsliv veier tyngst når virkemidlene skal vurderes. Dagens kontantstøtte har bidratt til å sementere tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Ordningen har vært et hinder for integrering av mange innvandrerkvinner i det norske arbeidsmarkedet og den har bidratt til å opprettholde et svart arbeidsmarked for dagmammaer. Derfor mener Parat at den bør den avvikles.

I dag er ansvaret for likestilling er fordelt på ulike departementer. For å nå målene om likestilling så må det arbeides på alle samfunnsområder og derfor må den offentlige styringen av dette arbeidet samordnes og effektiviseres.

På arbeidsplassen skal den Parattillitsvalgte være en viktig pådriver i arbeidet for å jobbe systematisk og målrettet for likestilling.

1.6 Sykefravær
Et høyt sykefravær er problematisk både for den enkelte, for arbeidsplassen og for samfunnet. For arbeidsplassen og for samfunnet medfører det redusert verdiskapning og høye kostnader. For den enkelte har det betydning for tilknytningen til arbeidslivet, livslønn og karriereutvikling.

Det er nødvendig å ha en målsetting om lavest mulig sykefravær. Men sykefraværet må sees i sammenheng med den høye yrkesdeltakelsen og målet om at alle skal kunne bidra med sin arbeidsevne. På bakgrunn av denne erkjennelsen så må vi i stedet for å ha et ensidig fokus på sykefravær, se på total yrkesdeltakelse og arbeidstakeres nærvær i arbeidslivet. Det er ingen absolutt grense mellom å være frisk og være syk. Arbeidsplassene må tilrettelegges slik at den ansatte kan delta med den arbeidsevnen en til enhver tid har.

Det systematiske arbeidet med å øke nærværet og redusere sykefraværet må foregå i den enkelte virksomhet. For Parat er Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA-avtalen) viktig, men det er det systematiske HMS arbeidet som foregår i virksomhetene som gir de beste resultatene.

1.7 Seniorer i arbeidslivet
Lave fødselstall og høyere levealder, samt at mange bruker lang tid på utdanning, gjør det nødvendig at vi jobber lengre. Dette forutsetter en god seniorpolitikk og reelle muligheter til å kunne kombinere arbeid med trygd.

Arbeidslivet må tilrettelegges slik at det blir en reell mulighet for seniorer å stå lengre i arbeid. Den enkeltes helse og arbeidsevne må være bestemmende for arbeidsinnsatsen.

Parat skal vurdere nærmere om gjeldende lovverk og andre ordninger i arbeidslivet er til hindring for den enkelte senior sin yrkesdeltakelse og skal arbeide for at eventuelle hindre fjernes.


2. Arbeidslivlovgiving i framtidens arbeidsliv

Arbeidslivet er i endring. Ny teknologi gjør at arbeidet kan gjøres hvor som helst og når som helst. Skillet mellom arbeidsliv og privatliv blir mer uklart. Samtidig er det viktig å peke på at dette kun gjelder en del av arbeidslivet. For mange ansatte er og vil tilstedeværelse til faste tider være helt nødvendig.

Fremtidens arbeidsliv har også behov for vernebestemmelser som ivaretar den enkelte arbeidstaker. Parat ser at nye tider krever nye løsninger. Løsninger kan være mer individuelt orienterte, men innenfor trygge kollektive rammer.

I de siste årene har vi opplevd et stadig sterkere press mot arbeidsmiljøloven, begrunnet i manglende fleksibilitet. Presset for en større grad av løse ansettelsesforhold er bekymringsfull, og bidrar til stor usikkerhet for den enkelte. Fast ansettelse må fortsatt være hovedregelen i arbeidslivet. Det gir både den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver forutsigbarhet, sikkerhet og trygghet.

Normalarbeidstiden, definert som maksimalt 9 timer i døgnet og 40 timer i uken er formet og tilpasset det typiske industrisamfunnet. Dagens arbeidsliv er mer mangfoldig og kan kreve andre reguleringer. I dag har om lag 1/3 av alle arbeidstakere andre arbeidstidsordninger enn normalarbeidsdagen. Mange har skift og turnusarbeid, noe som kan føre til helseproblemer.

Arbeidsmiljøloven skal verne arbeidstakerne fra helseskader som følge av arbeidet, og eventuelle endringer i lovverket, må baseres på kunnskap på sammenhengen mellom arbeid og helse.

Deltidsansatte som ønsker høyere stillingsprosent, jobber ofte mer enn avtalt arbeidstid; mertid. Mertiden betales med vanlig timelønn. Dette gir arbeidsgivere større fleksibilitet på bekostning av den ansattes behov for forutsigbarhet. Parat mener at fast arbeidskraftbehov må dekkes av faste ansatte. Vi mener det bør vurderes å gi deltidsansatte rett til overtidsbetaling fra første time.

Parat vil vurdere nærmere om arbeidsmiljølovens grenser på overtidsarbeid bør endres. Dette gjelder også overtidsarbeid som kan avtales med den enkelte og med lokal tillitsvalgt. Men arbeidstidsordninger og overtidsordninger må ikke være i strid med helse og sikkerhetshensyn. Hensikten med større lokal fleksibilitet er ikke at de som jobber uforsvarlig mye skal få fortsette med det, men å åpne opp for større grad av lokalt tilpassede arbeidstidsordninger. Den tillitsvalgtes rolle og medvirkning må styrkes slik at utilsiktede konsekvenser av økt fleksibilitet motvirkes. Arbeidskraftbehovet skal i størst mulig grad dekkes av fast ansatte innenfor normal arbeidstid.

Stadig flere arbeidstakere blir unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven med begrunnelsen at de har særlig uavhengige stilling. Begrepet særlig uavhengig stilling kan misforstås og misbrukes. Det må bli tydeligere kriterier på hvilke type stillinger som kan unntas fra arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljøloven. Samtidig mener Parat at det i større grad enn i dag bør kunne avtales fast overtidsgodtgjørelse for personell som er reelt sett arbeider på selvstendig grunnlag.


3. Den nordiske modellen, medbestemmelse og kollektive forhandlinger

De ansattes rett til å bli involvert i beslutninger som angår arbeidsplassen, er et viktig kjennetegn ved det norske arbeidslivet. Retten til medbestemmelse er et prinsipp som har bred oppslutning i befolkningen og som bidrar til et godt og stabilt arbeidsliv.

Det norske arbeidslivet kjennetegnes av høy yrkesdeltakelse, høy organisasjonsgrad, samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten på nasjonalt nivå, samarbeid mellom arbeidstakere og tillitsvalgte og arbeidsgivere på virksomhetsnivå og en arbeidslivslovgivning som beskytter arbeidstakernes rettigheter. De ansattes medbestemmelse er nedfelt i både lov og avtaleverk og kan virke uoversiktlig for mange, Parat vil jobbe for at det utredes en samlet lov om medbestemmelse.

Parat mener det mangler en tydelig avklaring av begrepet arbeidsgivers styringsrett. Det er ofte i skjæringspunktet mellom arbeidsgivers styringsrett og de ansattes medbestemmelse at konflikter oppstår. Det er også behov for en særskilt gjennomgang av forholdet mellom tillitsvalgtes og verneombudets oppgaver og ansvar.


4. Tariffavtaler og lønn

Tariffavtale og retten til kollektive forhandlinger gir trygghet og forutsigbarhet i arbeidslivet. Parat vil at alle arbeidstakere skal være omfattet av en tariffavtale. Dette gir like konkurransevilkår, og hindrer sosial dumping.

Lønn er den viktigste inntektskilden for de aller fleste i Norge, og lønnsutviklingen har stor betydning for levevilkår.

Frontfagsmodellen, som innebærer at den konkurranseutsatte industrien forhandler først og legger rammene for de senere oppgjørene, er en av bærebjelkene i den norske modellen som skal sikre at den samlede lønnsveksten er forsvarlig.

Frontfagets legitimitet er avhengig av at alle grupper og aktører støtter opp om modellen. Økt bruk av lokale forhandlinger, hvor ledere og store grupper som ikke er omfattet av tariffoppgjørene bevilger seg store lønnstillegg, setter frontfagmodellen under press. Frontfagmodellen settes også under press når stat og kommune i år med gode oppgjør for frontfagene, ikke følger opp dette i offentlig sektor.

Hvis frontfagmodellen faller vil lønnsforskjellene øke er. Samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, som har sikret og utvikling velferdsstaten, kan bli vanskelig dersom frontfagsmodellen faller.

Til tross for at det er gitt lavlønnstillegg i lønnsoppgjørene har andelen lavlønte ikke endret seg. Forskjellen på kvinner og menns lønn er til tross for likelønnstillegg fortsatt på om lag 15 prosent. Dette må blant annet rettes opp gjennom lønnsoppgjørene.

Økt arbeidsinnvandring, særlig fra nye EU-land, har samlet sett hatt positive konsekvenser for vekst, sysselsetting, fleksibilitet og regional utvikling i det norske arbeidsmarkedet. For de fleste norske arbeidstakere har arbeidsinnvandringen hatt positiv effekt når det gjelder jobbsikkerhet, arbeidsvilkår og lønn. Men i noen utsatte bransjer og yrker hvor arbeidsinnvandrerne i større grad konkurrerer med norsk og tidligere innvandret arbeidskraft, er erfaringene mer tvetydige. Etter EU/EØS-utvidelsen 1. mai 2004 er lavlønnskonkurranse fra de nye medlemslandene blitt en utfordring for fagbevegelsen. Denne konkurransen kan føre til press på lønnsnivået, synkende organisasjonsgrad og avtaledekning og dermed en svekkelse av partene og fagbevegelsens makt.

4.1 Sosial dumping
Regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping skal sikre arbeidsinnvandrere akseptable lønns- og arbeidsvilkår og demme opp for urettferdig konkurranse i det norske arbeidsmarkedet. Enkelte har tatt til orde for en lovfestet minstelønn i kampen mot sosial dumping. Parat er i likhet med resten av norsk fagbevegelse skeptisk til dette fremmedelementet i norsk lønnsdannelse og ser faren for at dette svekker tariffavtalenes stilling og partenes ansvar i den norske forhandlingsmodellen. Parat vil imidlertid i perioden vurdere fordeler og ulemper knyttet til bruk av lovfestet minstelønn i kampen mot sosial dumping. Samtidig må man også finne løsninger mot sosial dumping innenfor almenngjøringsinstituttet der dette er hensiktsmessig.

Parat er i likhet med resten av norsk fagbevegelse skeptisk til dette fremmedelementet i norsk lønnsdannelse og ser faren for at dette svekker tariffavtalenes stilling og partenes ansvar i den norske forhandlingsmodellen. Parat vil imidlertid i perioden vurdere fordeler og ulemper knyttet til bruk av lovfestet minstelønn i kampen mot sosial dumping. Lavlønnskonkurranse med EU gjør det viktig med samarbeid over landegrensene. Parats medlemskap i internasjonale arbeidstakerorganisasjoner gir oss mulighet til å påvirke beslutninger på overnasjonalt nivå.

Omfanget av svart arbeid anslås til om lag 15 prosent av den totale økonomien i Norge.. Ulike konkurransevilkår, manglende skatteinntekter og manglende sosialt sikkerhetsnett for den ansatte er konsekvensene av svart arbeid. Arbeidet mot svart arbeid må intensiveres, både gjennom informasjonskampanjer og ved økt kontroll.

4.2 Et arbeidsliv med fokus på kompetanse
Kompetanse er det viktigste grunnlag for verdiskaping og utvikling av velferdssamfunnet. Dersom velferden i samfunnet skal sikres, må vi ha et utdanningssystem, inkludert en fag- og yrkesopplæring som har høy kvalitet. Utdanning er nøkkelen til både integrasjon, inntekt, følelse av mestring og helse. Ulikhet i utdanning fører til ulikhet i arbeid og levekår.

Parat skal arbeide for at ansvar og realkompetanse vektlegges ved lønnsoppgjørene. Muligheten til å erverve kompetanse, autorisasjon og videreutdanning må stimuleres ved at også dette vektlegges lønnsmessig og forplikter arbeidsgiver ved stillings- og lønnsvurdering. Videre må EVU-reformen ferdigstilles ved at arbeidstaker sikres finansiering. Med realkompetanse opparbeidet gjennom lønnet eller ulønnet arbeid, utdanning, organisasjonserfaring eller på andre måter.

Livslang læring må realiseres i et samspill mellom individuelt initiativ, tilrettelegging på arbeidsplassen og offentlig støtte.

Parat skal arbeide for vi har utdanningssystemer som bidrar til å skape like muligheter for alle til arbeid og utdanning.


5. Samfunnsansvar, klima og etisk handel

5.1 Samfunnsansvar
Samfunnsansvar dreier seg i hovedsak om å ta sosiale og miljømessige hensyn utover det som er lovpålagt.

Parat skal i alle ledd ha en transparent og etisk atferd som bidrar til bærekraftig utvikling. Som samfunnsansvarlig aktør skal Parat jobbe for faglige rettigheter, demokratiutvikling, menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og klima- og miljørelaterte spørsmål.

Svart økonomi er et betydelig samfunnsproblem og bidrar både til forringelse av lønns- og arbeidsvilkår og til mindre inntekter til fellesskapet. Parat vil jobbe for å bevisstgjøre og endre holdninger slik at en ikke benytter seg av svart arbeid. I tillegg må kontrollapparatet styrkes.

5.2 Etisk handel
Parat vil foretrekke leverandører som fremmer menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø. I nært samarbeid med YS og medlemskapet i Initiativ for etisk handel (IEH) skal Parat jobbe for å fremme gode arbeids- og miljøforhold i våre leverandørkjeder. Sosiale og miljømessige standarder vil bli tillagt vekt når Parat velger nye leverandører.

5.3 Klima og miljø
Menneskeskapte klimaendringer er i ferd med å få store konsekvenser for livet på jorden. Parat skal ha et engasjement lokalt og nasjonalt for å bidra økt bevissthet og større innsats for å få til en bærekraftig utvikling. Etter Parats vurdering så må miljøtiltak må vurderes i hele produksjons- og distribusjonskjeden i virksomhetene. Både lokale, regionale og globale miljøaspekter skal ivaretas.

Parat er miljøsertifisert. Miljøfyrtårn er en nasjonal sertifiseringsordning rettet mot virksomheter i privat og offentlig sektor. Parat skal til enhver tid være tilknyttet denne eller tilsvarende ordninger, og være en pådriver for at tillitsvalgte er opptatt av miljøspørsmål på sin arbeidsplass.


6. Kvalitet på offentlige tjenester

For å understøtte verdiskapningen som skjer i konkurranseutsatt sektor og bygge opp under velferdsstaten er vi avhengig av gode offentlige tjenester. Offentlige tjenester bidrar til at det norske samfunnet går smidig og tjenestene representerer et sikkerhetsnett for innbyggerne. For å opprettholde og få god kvalitet på de offentlige tjenestene så må man beholde, utvikle og rekruttere kompetent arbeidskraft.

Staten må også i fremtiden investere tungt i utdanning. Gjennom satsing på etter- og videreutdanning må staten sette sine etater og kommunene i stand til å vedlikeholde og øke de ansattes kompetanse, slik at de er i stand til å møte nye utfordringer. Dette må ivaretas gjennom styrt planlegging av videreutdanningsprogrammer som er relevant for offentlig sektor.

Like viktig er det imidlertid at offentlig sektor ikke bidrar til en uhensiktsmessig konkurranse om kompetanse de strengt tatt ikke behøver for å utføre deler av tjenestespekteret. Det er for eksempel ingen mening i å rekruttere jurister for å utføre avgrensede konsulenttjenester.

Riktig kompetanse på riktig sted i forhold til oppgavene som skal utføres er derfor essensielt.

6.1 Konkurranseutsetting
Vi opplever et stadig sterkere press om konkurranseutsetting av offentlige tjenester.

Konkurranseutsetting kan være hensiktsmessig innenfor deler av det offentlige sitt tjenestespekter. Typiske kjerneoppgaver innenfor justis,- arbeidsmarkedsregulering(NAV),- basisopplæring- og samfunnskritiske områder må utføres av det offentlige.

Konkurranseutsetting av tjenester skal etter Parats oppfatning kun skje dersom dette medfører bedre tjenester for brukerne. Ensidig fokus på kostnader ved konkurranseutsetting vil i en arbeidsintensiv sektor føre til press på ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Det er etter Parats mening uakseptabelt at det er de ansatte som må betale prisen for konkurranseutsettingen i form av dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Det må derfor utvikles overordnede og nasjonale krav til hvilke kriterier som skal benyttes i konkurranseutsettingsprosesser. Disse må også inneholde kriterier knyttet til lønns- og arbeidsforhold hos virksomhetene.


7. Helse

Den medisinske og teknologiske utviklingen gjør at stadig flere kan behandles. Dette sammen med økt levealder gjør at befolkningens krav til helsetjenestene er økende. Helsesektoren har aldri levert bedre og mer omfattende tjenester enn den gjør i dag. Likevel opplever mange å stå i kø for å få behandling.

Mange er friskere lenger enn tidligere, samtidig som antallet med behov for helse- pleie- og omsorgstjenester vil øke i fremtiden.

Utvikling av ny og stadig dyrere teknologi tyder på at kostnadene i helsesektoren vil øke ytterligere.

Den komplekse organiseringen av helse-Norge gjør at det ikke finnes noen enkle løsninger på utfordringene. Sammen med staten, kommunene og øvrige aktører i helsesektoren må vi bidra for å løse utfordringene knyttet til økende kostnader og til manglende arbeidskraft i fremtiden. Det krever godt samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene lokalt.

7. 1 Spesielt om tannhelse
Mens tjenestene i helsesektoren i all hovedsak dekkes av det offentlige med egenandeler fra pasientene/brukerne, er tannhelsetjenesten delt mellom en offentlig og en privat del.

Voksne, som ikke bor i institusjon, uten spesielle behov eller diagnose er henvist til privat sektor og må betale fullpris for tannhelsetjenester. Samtidig har vi innen tannhelse både et regionalt og sosialt fordelingsproblem. I mange deler av landet mangler en tannleger, og det finnes grupper som har behov for tannhelsetjenester men som ikke får et godt tilbud.

Antallet eldre og uføre i institusjon og hjemmesykepleie øker og vil kreve større ressurser dersom tannhelsen skal ivaretas på en god måte. Organiseringen av tannhelsetjenesten må gjøres mest mulig effektiv. Arbeidsfordelingen mellom profesjonene innen tannhelse på optimaliseres ved at: Tannlegene bruker sin tid å behandle pasientene, tannpleierne bruker sin tid på helsefremmende og forebyggende arbeid og tannhelsesekretærene bruker sin tid til å administrere det daglige arbeidet på klinikknivå.

Det er behov for at det utdannes flere autoriserte tannhelsesekretærer. For å få til dette må yrkets status og lønnsnivå økes. Utdanningen må fremstå som attraktiv, og myndighetene må stille krav om at det ansettes autoriserte tannhelsesekretærer i offentlig og privat tannhelsetjeneste.

8. Utdanning og kompetanse

Høy yrkesdeltakelse er nødvendig for å opprettholde velferdssamfunnet og for å løse framtidige velferdsoppgaver. Utdanning er inngangsporten til arbeidslivet. Om lag 20000 unge mellom 16 og 21 år var i 2012 verken i jobb eller under utdanning. I tillegget er det altfor mange som ikke fullfører videregående skole. Det er en sammenheng mellom lave karakterer i ungdomsskolen og frafallet i videregående skole. Tidlig innsats overfor elever med spesielle utfordringer knyttet til lesing, skriving og matematikk er nødvendig. I tillegg må elevene på ungdomstrinnet få en bedre yrkes- og karriereveiledning.

Yrkesfagene blir stadig mer teoribasert og dette gjør at mange faller ut av den videregående skolen. Parat mener at akademiseringen av håndverksfagene må reverseres. Samtidig må det settes inn virkemidler som gjør det mer attraktivt å ta inn lærlinger, slik at de som velger yrkesfaglige studieretninger får lærlingeplass.

Studiestøtten har ikke økt verken i takt med inflasjonen eller prisutviklingen i samfunnet. De fleste studenter er derfor nødt til å ha inntektsgivende arbeid ved siden av full studiebelastning. Samtidig øker prisene på studenthybler og andre leide boliger over hele landet. I mange byer er det akutt mangel på studentboliger, noe som presser prisene oppover og gjør det enda dyrere å være student. Dette medfører at stadig mer av den tiden studentene skulle brukt på sin utdannelse, må gå med til inntektsgivende arbeid.

Parat mener at den samlede studiestøtten må økes til 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp per studieår. Samtidig må staten ta ansvar for bygging av flere studentboliger i pressede områder, for eksempel ved finansiering av byggeprosjekter gjennom husbanken. Studenthybler bør forvaltes av studentsamskipnadene og ha regulerte leiepriser som samsvarer med nivået på studiestøtten.

8.1 Etter- og videreutdanning
Arbeidslivet er i stadig omstilling, og kravene til kompetanse er i kontinuerlig utvikling. Riktig kompetanse gir jobbtrygghet. For at livslang læring skal bli en realitet, må det legges til rette for at voksne kan delta i opplæring på alle nivåer. For at voksne skal få mulighet til etter- og videreutdanning, må utdanningstilbudene tilrettelegges slik at det er mulig å kombinere utdanning med arbeid, noe som krever fleksible utdanningstilbud og en god studiefinansiering.

Arbeidstakere med lang arbeidserfaring må kunne få uttelling for praksis og fagopplæring ved opptak til videre studier innenfor relevante fagretninger. Karakternivå fra grunnopplæring mange år tilbake er ikke et reelt mål på kandidatenes opparbeidede kunnskapsnivå etter mange år i arbeidslivet.

Parat mener at det må komme på plass et helhetlig system for realkompetansevurdering og gode finansieringsordninger også for voksne som tar etter- og videreutdanning.


9. Næringspolitikk

9.1 Næringsstruktur, rammebetingelser, innovasjon og forskning
Norge er en kunnskapsnasjon som bidrar til global kompetanseutvikling. Parat ønsker en god kunnskapsbasert næringspolitikk.

Norge er tradisjonelt en råvarenasjon med noen få, men betydelig naturressurser. Eksport av råolje og gass utgjør den største inntekten for landet. Men vi har også store interesser innenfor fisk, metaller og papir. Norge har i dag en høyt utviklet og kompetanseintensiv industri, og en stor kompetanseintensiv, tjenesteytende sektor.

Næringsutvikling og verdiskaping finner sted innenfor alle sektorer av norsk økonomi, også i offentlig sektor. Offentlig sektor er også en viktig markedsaktør som kjøper av varer og tjenester. Sist og ikke minst har organiseringen av offentlig sektor en betydelig rolle å spille overfor privat næringsliv, både når det gjelder regulering og som tilbyder av offentlig infrastruktur, samt innenfor utdanning, forskning og innovasjon. Kort oppsummert er det et avhengighetsforhold mellom privat og offentlig sektor som klart må gjenspeiles i en politikk for næringsutvikling og verdiskaping.

Verdiskapingen skal bære den norske velferdsstaten inn i fremtiden. Norske virksomheter må ha rammevilkår som legger grunnlaget for en langsiktig og innovativ næringsutvikling. En politikk for næringsutvikling og verdiskaping bør av den grunn være rettet inn mot å etablere konkurransedyktige, stabile, like og forutsigbare rammebetingelser. Offentlige finansiell støtte til utvalgte bransjer skal bare gis i situasjoner der markedet har sviktet eller der tvingende samfunnspolitiske hensyn tilsier det.

Det må føres en total næringspolitikk, hvor staten gjennom skattepolitikk, rammevilkår, energi, infrastruktur, offentlige tilbud og ikke minst utdanningspolitikken bidrar stabile rammebetingelser, vilje til innovasjon og nyskapning og en tilstrekkelig med godt utdannede fagfolk og folk med høyere utdannelse til å møte stadig skiftende behov i morgendagens næringsliv.

Parat forventer at staten er en langsiktig strategisk eier som bruker eiermakt når dette er nødvendig for å ivareta statens og samfunnets interesser. Vi mener også at utbyttet må begrenses slik at det blir liggende igjen tilstrekkelig kapital i selskapene for sikre soliditet og investeringsevne.

Parat er også opptatt av at statlige såkorninvesteringer bidrar til fremveksten av nye grønne næringer og arbeidsplasser.

Mange små og mellomstore bedrifter mangler både kompetanse og ressurser til et slikt arbeid og her må både det vurderes skattemessige incentiver og andre virkemidler for å få til økt forsking i regi av næringslivet. Ved et større samspill mellom næringsliv og forskning, så kan man i større grad legge strategiske planer for forskning og innovasjon i bedriftene. Parat skal jobbe for økt offentlig satsing på forskning og det offentlige må ta hovedansvaret for mer satsing på grunnforskning og fokus på utvalgte områder.

Staten har et ansvar for at både det eksiterende næringslivet og kommende aktører opplever samspillet med det offentlige Norge som en medspiller for utvikling av et bærekraftig næringsliv. Parat mener derfor det må arbeides videre for et «enklere Norge» gjennom regelverksutforming, bruk av interaktive løsninger og andre tiltak.

9.2 Samferdsel
Norge er et spredt befolket land, med store avstander. For å kunne opprettholde et desentralisert næringsliv og norske arbeidsplasser er en forutsigbar og god norsk samferdselspolitikk avgjørende.

Parat mener myndighetene må sørge for støtte til, og tilrettelegging for miljøvennlige løsninger for all samferdsel i Norge. Virksomhetene må oppfordres til å ta i bruk ny miljøvennlig teknologi gjennom avgiftslettelser og insentiver.

Som den største arbeidstakerorganisasjonen for ansatte i norsk luftfart har Parat stor interesse av den norske samferdselspolitikken. Den påvirkes i stor grad av Europeisk lovgivning, og er en del av det åpne markedet.

Norsk avgiftspolitikk må ta hensyn til konkurranseforholdene de norske selskapene lever under og sikre norske arbeidsplasser. Norske virksomheter innen samferdsel må sikres muligheten til å drive og vokse med norske vilkår.

Ansatte i norske og utenlandske selskaper må ha like sosiale vilkår. Det betyr at norske vilkår må gjelde for ansatte i utenlandske selskaper som har fast arbeidssted i Norge, eller utenlandske arbeidstakere i norske selskaper, som konkurrerer direkte med norske arbeidstakere. Noe annet vil gi ulike konkurransevilkår.

Fast ansettelse og trygge og gode arbeidsforhold må også gjelde fore ansatte i samferdselssektoren. Tariffavtaler bidrar til dette. Norge må oppfylle sine forpliktelser etter ILO konvensjonen om kollektiv forhandlingsrett, også i tilsyn med utenlandske selskaper i Norge. Alle arbeidstakere har rett til å organisere seg i fagorganisasjoner, og forhandle kollektivt om de ønsker det. Der arbeidsgivere ikke aksepterer dette, skal Parat aktivt bekjempe fagforeningsknusing, og støtte arbeidstakere og andre organisasjoner i lovlige former gjennom nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Et dårlig og upålitelige samferdselstilbud er en trussel mot norsk næringsliv, og koster samfunnet store summer hvert år.


10. Folketrygd, tjenestepensjon og Avtalefestet Pensjon

10.1 Folketrygden er bærebjelken i pensjonssystemet
Folketrygden skal sikre alle norske borgere mulighet til å forsørge seg selv når de ikke kan delta i arbeidslivet, for spesielle faser i livet (som ved sykdom og foreldrepermisjon). Folketrygden skal utgjøre grunnstammen i livslønnen for arbeidstakerne i pensjonsdelen av livsløpet.

Parat mener at alle norske arbeidstakere, uavhengig av hvilken del av arbeidslivet man jobber i, skal ha rett til en god pensjonsordning. Folketrygden og andre supplerende pensjonsytelser må sees på som en del av alle arbeidstakere og andre borgere sin del av den samlede lønnen i ett livsløpsperspektiv. Vi har alle behov for en inntekt for å kunne leve godt i alle faser av livet. For mange vil folketrygden være avgjørende for å få til en god livsinntekt.

10.2 Tjenestepensjonsordninger og aldersgrenser i arbeidslivet
Det er flere sider ved dagens lovgiving, avtaleverk og forsikringstilbud som ikke støtter opp om arbeidslinja og prinsippet om enn livsløp lønn (god pensjon for alle).

Dagens rettstilstand gir arbeidsgiver anledning til å si opp en ansatt som ønsker å jobbe ut over en bedriftsfastsatt aldersgrense. Lovverket må endres slik alt alle sikres rett til å jobbe til man er fylt 75 år.

Tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor må endres slik at den i større grad ivaretar både arbeidslinja og fleksibiliteten i folketrygden og bidrar til at alle offentlig ansatte gis pensjonsmessig uttelling for å stå lengre i jobb.

Arbeidstakerne i privat sektor må sikres større grad av medbestemmelse ved endringer av tjenestepensjonsordningene. Den store graden av styringsrett ved endring av de private tjenestepensjonsordninger bidrar til usikkerhet for mange arbeidstakere og en for dårlig total pensjon i ett livsløpsperspektiv.

Parat vil jobbe for at en samlet fagbevegelse ser på muligheten for å lage alternativer til de eksiterende pensjonskasser og forsikringsordninger. De ansattes lønnsmakt må kunne brukes for å sikre alle ansatte en samlet pensjon på minst 2/3 av samlet sluttlønn fra arbeid og folketrygd.

Parat vil arbeide for endring av dagens lovgiving slik at alle ansatte sikres 2/3 av sluttlønnen. Parat vil også jobbe for at de ansatte i private virksomheter sikres retten til en obligatorisk forsikring ved uføre og død, ut over dagens folketrygd. Dette bør gjøres ved et lovpålegg i forhold til bedriftene i privat sektor.

Parat skal arbeide for at bank- og forsikringsbransjen skal utvikle forsikringsprodukter som gir foretakene mulighet til å tilby de ansatte pensjonsprodukter som både ivaretar arbeidsgivers og arbeidstakers behov for forutsigbarhet.

10.3 Avtalefestet pensjon og tidlig pensjon
Pensjonssystemet må ha gode kollektive ordninger som sikrer de ansatte som har behov for det en mulighet til å avslutte yrkesdelen av livsløpet uten å gå veien via uføretrygd. For ansatte i alle sektorer bør det derfor fortsatt sikres gode ordninger som sikrer de ansatte en mulighet til både å kombinere arbeid og folketrygd og til å sikre alle en mulighet til å gå av tidligere.
Parat vil arbeide for at dagens Avtalefestede pensjon- både den offentlig og den private delen, blir samordnet med Folketrygden og tjenestepensjonslovgivingen.