Ytring

Flytting av statlige arbeidsplasser

  • 11.05.2017
  • Hans-Erik Skjæggerud
Utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til resten av landet er en viktig sak for regjeringen. Det er vi enige om. Det vi ikke er enige om er at dette skal innebære at dagens ansatte med deres familier løsrives fra sine omgivelser og stedet de har etablert seg.
Det er konsekvensen når regjeringen ikke klarer den relativt enkle oppgaven å planlegge frem i tid, men heller går for det de åpenbart mener er en enklere løsning, å flytte hele virksomheter i en operasjon uten å ha de ansattes organisasjoner med på laget. De i utgangspunktet gode intensjonene blir dermed noe helt annet – urimelig inngripende handlinger i folks liv og hverdag, store kostnader for befolkningen og risiko for dårligere tjenester.

Det er flere ting regjeringen kunne ha gjort i stedet. De kunne for eksempel informert de ansatte om at de ville jobbe for at flere statlige arbeidsplasser etableres utenfor Oslo, for deretter å ha utpekt hvilke virksomheter de så for seg dette gjelder, etablert disse der det var ønskelig og bemannet dem sakte, men sikkert opp med et langsiktig mål om kun ett arbeidssted for virksomheten. Og alt dette i kontinuerlig dialog med de ansattes representanter. Vanskelig, vil noen hevde, eller at det vil ta for lang tid og at det vil bli for dyrt. Jeg vil hevde at en slik planlagt prosess ville innebære både mindre risiko, men også rimeligere omstillinger og utflytting.

De siste fire årene viser at det aldri har vært tilsatt flere offentlig ansatte noen gang. I tillegg har staten aldri brukt mer penger på eksterne konsulenter enn nå. Det meste har foregått i Oslo. Mange av disse nytilsettingene kunne vært gjort ute i distriktene, og mange av de pengene som har gått til innleide konsulenter kunne vært brukt til å bygge opp statlige arbeidsplasser i hele landet. Forutsetningen måtte imidlertid vært at det var planlagt. Problemet er at det aldri har vært tenkt planlegging i slike baner på tross av at det ville gitt større muligheter for vellykkede omstillinger. Hvorfor ikke? Sannsynligvis av frykt for ikke å vise politisk handlekraft, og politikernes oppfatning av at manglende politisk handlekraft svekker muligheten for å bli gjenvalgt.

Storstilt utflytting av statlige arbeidsplasser er gjort før. Mange husker Victor Normann, arbeidsminister i Bondevik II-regjeringen fra 2001 til 2004, som fikk hovedansvaret for den forrige runden i 2003. Seks år etter forelå evalueringen av prosessen utført av Asplan Viak på oppdrag fra det daværende Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Resultatet av den komparative og grundige evalueringen kan ikke beskrives på noen annen måte enn nedslående. Blant annet finner den at det tar minst syv år før den utflyttede virksomheten er på samme bemanningsnivå som tidligere, at virksomhetene taper kritisk virksomhetskompetanse og kultur fordi ansatte ikke følger med og virksomheten må bemanne på nytt. Noe som ikke er like enkelt over alt i landet dersom mange med kritisk kompetanse skal tilsettes samtidig. Evalueringen avdekket betydelige flyttekostnader pr. ansatt, fra 600 000 til 1 400 000 i 2008-kroner. Store flyttekostnader kunne vært forsvart dersom de langsiktige besparelsene var store, men heller ikke på det området ble det pluss i regnskapet. På toppen av det hele avdekket evalueringen at flyttefasen, som tok mange år, reduserte kompetansen og senket produktiviteten i virksomhetene.

Hva med, for en gangs skyld, å se tilbake, lære av historien, samråde seg med de ansatte og finne løsninger for fornying, forenkling og forbedring, som er Sanner sitt mantra, og som gir gode resultater for den enkelte ansatte med sin familie, virksomhetene selv og samfunnet?
comments powered by Disqus