Flere skandinaviske kleskjeder bidrar til grov underbetaling av ansatte i lavkostland. På toppen kommer umenneskelige arbeidsforhold. Indiske Saleena forteller om vold, seksuell trakassering, barnearbeid, tolv timers arbeidsøkter og elendige sanitærforhold på tekstilfabrikkene i hjemlandet.

Ansatte i tekstilbransjen syr klær for lommerusk. Det må det bli slutt på, sier f. v.: Jayram i Garment and Textile Workers Union i Bangalore, Arild Hermstad, leder for Framtiden i våre hender, og Saleena i Society for Labour and Development i New Delhi.

Tekst og foto: Liv Hilde Hansen

- De ansatte i tekstilbransjen i India lever under slumlignende forhold. Tretti prosent av lønna går til å betale husleie for rom de må dele med andre arbeidere. Ofte finansierer de to husholdninger – sin egen og familiens, som de har vært nødt til å reise fra for å skaffe seg arbeid. De drar kanskje hjem to til tre ganger i året i forbindelse med høytider. Risikoen er at de kan ha mistet jobben når de vender tilbake til fabrikken.

Det forteller den indiske levelønnsaktivisten Saleena, fra Society for Labour and Development, på besøk i Oslo i forbindelse med lanseringen av Framtidens i våre henders levelønnsrapport.

I følge Saleena utsettes tekstilarbeiderne for uverdige forhold også på arbeidsplassen.

- Snakker de med representanter for fagforeningene, blir de slått. Verbal sjikane er utbredt. Kvinnelige ansatte blir ofte seksuelt trakassert. To tusen ansatte deler på to til tre toaletter. De jobber som regel tolv til tretten timers skift – uten andre pauser enn i lunsjen. Mange utvikler mageproblemer på grunn av det stillesittende arbeidet, eller hudsykdommer. Belysningen er elendig. Og produksjonen hos underleverandørene utføres ofte av barnearbeidere.

- Hva er alternativet til å jobbe under så dårlige forhold i tekstilbransjen?

- Det fins ikke noe alternativ, bortsett fra arbeidsledighet og total fattigdom, svarer Saleena.

- Dette er flinke håndverkere. Som regel har familiene deres jobbet innenfor tekstilbransjen i generasjoner, sier hun.

En lønn å leve av
Framtiden i våre hender lanserte nylig en rapport, hvor organisasjonen argumenterer for hvorfor levelønn, eller en lønn det går an å leve av, må erstatte minstelønn.

- Minstelønnen i mange land ligger lavere enn FNS fattigdomsgrense på to dollar per dag. En gjennomgang av 25 skandinaviske klesselskaper viser at svært få i denne bransjen har tatt innover seg at minstelønn i de fleste produksjonslandene ikke er nok til å kunne leve et verdig liv. Derfor må lønningene til arbeiderne økes betraktelig, krever Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender.

I følge Framtiden i våre hender kommer den svenske klesgiganten Hennes & Mauritz og norske Voice AS dårligst ut av deres undersøkelse. De to selskapene stiller kun krav til minstelønn i sine etiske retningslinjer.
De svenske selskapene KappAhl, Gina Tricot og Lindex stiller heller ikke klare krav om en tilstrekkelig lønn til sine leverandører, men nøyer seg med å oppmuntre dem til å betale høyere lønninger, i følge Framtiden ivåre hender.

Stomrberg får det til
- Mens de fleste selskaper vegrer seg mot å anerkjenne levelønn og sørge for at dette blir innført, prøver noen få bedrifter å få det til. Det norske fritidstøyselskapet Stormberg og den svenske klesprodusenten Dem Collective har begge satt levelønn som et krav i sine etiske retningslinjer.

Det opplyser Arild Hermstad, iført en genser fra nettopp norske Stormberg.

- Stormberg og Dem Collective viser gjennom engasjement og tett oppfølging at det er fullt mulig å øke lønningene i leverandørkjeden. Begge disse selskapene erkjenner at de som innkjøpere har et ansvar for at arbeiderne får en lønn det går an å leve av, sier han.

En viktig forutsetning for å innføre levelønn på kort sikt er, i følge Framtiden i våre hender, at leverandørfabrikkene får betalt nok av vestlige selskaper til å kunne betale sine arbeidere tilstrekkelig.

- Stormberg og Dem Collective opptrer forbilledlig. Det er flott å se bedrifter som har en bevisst holdning til hele produksjonskjeden, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim.

- YS forventer at norske virksomheter, som opererer med utenlandske leverandører, stiller tydelige krav til underleverandørene. Disse må betale lønninger det faktisk går an å leve av og i tillegg respektere og etterleve internasjonalt anerkjente rettigheter i arbeidslivet, sier Kvalheim.

YS-lederen mener eksemplene Stormberg og Dem Collective viser at det er mulig å både tjene penger og ha en etisk forsvarlig produksjon, hvor arbeidstakernes grunnleggende rettigheter blir ivaretatt.

- Ofte ser vi at det ikke er lovgivningen det er noe galt med, men den praktiske oppfølgingen, gjennomføringen og eventuelle sanksjoner mot brudd på lovgivningen, påpeker YS-lederen.

Kvalheim mener det er skuffende at en del bedrifter synes å ha ett sett etiske retningslinjer hjemme og et helt annet når de opererer i andre land.

- Det holder ikke å begrunne dette med tilpasning til lokale forhold og standarder, påpeker Kvalheim.

NHO ingen tilhenger av levelønn
Avdelingsdirektør Liv Ragnhild Teig i NHO, også hun til stede under lanseringen av rapporten, sier NHO ikke støtter anbefalingen fra Framtiden i våre hender om å erstatte minstelønn med levelønn.

- Problemet med levelønn er at bedriften kan utsettes for kritikk, fordi det kan være ulike oppfatninger av hva som er rett levelønn, argumenterer Teig.

- Minstelønn skal først og fremst være en fattigdomssikring. Bedriften skal fastsette lønn etter lønnsevne og resultater – slik lønnsnivået også fastsettes i Norge. Minstelønn er åpenbart ikke nok til å leve av i mange land, påpeker hun.

Teig mener mye av ansvaret må legges på de nasjonale myndighetene:

- NHO ønsker at disse landene skal løftes opp, også fordi dette er en ulempe i internasjonalt samkvem og handel. Men vi får ikke dette til uten at myndighetene og næringslivet i de aktuelle landene selv tar ansvar.

- Bruk forbrukermakten
En sak er NHO og Framtiden i våre hender imidlertid enige om: Vi må bli flinkere til å utnytte egen forbrukermakt.

- Som forbrukere må vi bli flinkere til stille spørsmål. Under hva slags forhold er klærne vi kjøper produsert? Hav slags arbeids- og lønnsforhold har de ansatte i produksjonslandene? Spør betjeningen der du kjøper klærne dine, oppfordrer Aril Hermstad, Framtiden i våre hender.

- Billigst er ikke alltid best, påpeker han.

- Dette er et konstruktivt innspill fra Framtiden i våre hender, kommenterer Liv Ragnhild Teig i NHO.

- Vi kjøper enormt mye klær. Og klærne har blitt billigere og billigere. Det er ikke alltid billigkjedene er de beste stedene å gjøre innkjøp. Gjør som Hermstad anbefaler og spør: Er de produktene jeg kjøper produsert av mennesker med ordnede lønns- og arbeidsvilkår, påpeker Teig.

- Dersom lønnen til en arbeider økes med 200 prosent vil utsalgsprisen øke fra for eksempel 245 til 250 kroner. Det skal ikke mer til for å bedre lønnsvilkårene radikalt. Som forbrukere vil vi knapt merke et påslag på fem kroner. Alternativt kan mellomledd som tar inn store deler av fortjenesten redusere egen inntjening marginalt. Det vil ha enorm betydning for den enkelte arbeider, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim.