-Omkamp om pensjonsreformen er nødvendig. Det må lønne seg å arbeide lenger, også for ansatte i offentlig sektor, skriver Parats leder, Hans-Erik Skjæggerud, i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag.
I innlegget skriver Skjæggerud blant annet: "Uten endringer vil vi fort få en situasjon hvor vi vokser opp og utdanner oss i 30 år, jobber i 30 år og lever av pensjon i 30 år. De 30 årene vi jobber, skal forsørge oss i 90 år. Det er ikke bærekraftig."
Skjæggerud skriver også at Jens Stoltenberg gjør det vanskelig når han allerede nå låser seg i en posisjon. Vi trenger ingen i låste posisjoner, men en åpen og fordomsfri prosess mellom partene i arbeidslivet.
Pensjonsreformen og ansatte i offentlig sektor
av Hans-Erik Skjæggerud, leder i Parat
Den siste tiden har det pågått en diskusjon i media om offentlig tjenestepensjon. Parat, en arbeidstakerorganisasjon i YS med ca 30 000 medlemmer i offentlig og privat sektor, har tatt til orde for å åpne diskusjonen på nytt og se på den avtalen som ble inngått under tarifforhandlingene i 2009. Vi gikk sågar så langt å si at vi krever omkamp om offentlig tjenestepensjon. Dette har vi gjort til tross for at vi vet at dagens tjenestepensjon er god på den måten at den langt på vei sikrer et visst nivå av sluttlønnen, forutsatt full opptjening.
Men dagens ”garanti” om 66% av sluttlønnen ved 65 – 67 år er bare en garanti for de eldste årskullene. De yngre årskullene vil på grunn av levealderjusteringene ikke ha en slik garanti. Det blir dermed galt å snakke om en garanti i generelle termer. Den største utfordringen med dagens ordning er imidlertid at den ikke understøtter arbeidslinja, som hele pensjonsreformen bygger på. Det innebærer at offentlige ansatte ikke har noe igjen for å arbeide lengre. Snarere tvert i mot. Parat er klar over at det i dagens arbeidsliv er relativt få arbeidstakere som arbeider utover fylte 67 år. Men dette kan endre seg.
I fremtiden vil vi leve lenger og holder oss friske og arbeidsføre lenger. Uten endringer vil vi fort få en situasjon hvor vi vokser opp og utdanner oss i 30 år, jobber i 30 år og lever av pensjon i 30 år. De 30 årene vi jobber skal forsørge oss i 90 år. Det er ikke bærekraftig og gjør at dagens ordning på et tidspunkt må korrigeres. En endring må gi incentiver også for offentlige ansatte til å arbeide lenger enn de gjør i dag. I debatten som har pågått siden Parat satte spørsmålet på dagsorden har ulike aktører på arbeidsgiversiden, noen politikere og Statsministeren uttalt seg. De ønsker nye forhandlinger velkommen, men sier samtidig at det er uaktuelt å komme frem til en løsning som gir offentlige arbeidstakere både i pose og sekk.
De mener at offentlige ansatte må oppgi bruttogarantien om 66 % av sluttlønn ved 65 – 67 år for å få en ordning som stimulerer til å arbeide lenger. Men Jens Stoltenberg gjør det vanskelig når han allerede nå låser seg i en posisjon. Vi forstår selvfølgelig at det er et forhandlingsutspill, men anbefaler han om å la slike utspill ligge. Det viktigste nå, både for han, regjeringen og arbeidstakersiden er å komme i prosess igjen. Det blir vanskelig å finne gode løsninger uten en god og åpen prosess. Det er viktig å minne om at offentlig ansatte tradisjonelt har hatt en god pensjonsordning. Det har vært allment akseptert. Og det skal de fortsatt ha. Årsaken til denne aksepten finner vi i ulikhetene mellom sektorene i norsk arbeidsliv knyttet til lønns- og arbeidsforhold. Grovt sett kan vi si at ansatte i offentlig sektor har hatt en lav lønn og en god pensjon, mens ansatte i privat sektor har hatt en god lønn med dårligere pensjonsordninger.
Det er ingen gode argumenter for at offentlig ansatte ikke skal ha en meget god pensjonsordning også i fremtiden. Ingen av partene er tjent med en debatt som knytter seg til ”pose og sekk-prinsippet”, og som fremstiller ansatte i offentlig sektor som urimelig griske.
D et som burde være viktigst for alle parter, og særlig for Stoltenbergregjeringen som har gitt oss pensjonsreformen, er å komme frem til en ordning som bidrar til at de som kan og ønsker det får noe igjen for å arbeide lenger. Også ansatte i offentlig sektor. Hvordan denne ordningen skal være kan vi først finne ut etter en ny og fordomsfri prosess mellom partene i arbeidslivet.
En mulighet kan være å begynne med de nye samordningsreglene og de tolkningene departementet har gjort av den avtalen som ble inngått i 2009. Tolkninger som utelukkende slår negativt ut for offentlige ansatte. Ingen av de grepene som er gjort til nå bidrar til at det lønner seg å arbeide. Det var det overordnede prinsipp som lå tilgrunn for hele pensjonsreformen. Det mange av oss aksepterte som nødvendig for å snu utviklingen og få et bærekraftig pensjonssystem for fremtiden. Det er grunn til å stille spørsmål ved om denne regjeringen kan leve med status quo. Foreløpig tyder alt på det, men det er kanskje håp i hengende snøre?